Brita Monsdtr. EIDSHEIM (1797 - 1858)
Far: Ola Monssen EIDSHEIM #(1762 - 1827)
Mor: Ingebjörg Olsdtr. MYKINGHELLEN #(1764 - 1842)
   \--- Brita Monsdtr. EIDSHEIM #    (Klikk på # for å se slektstre)
 
Født         : 1797
Døde         : 1858
 
 
 
 
 
 




 
 
 
 
 
Utdrag fra: Årbok for Nord- og Midthordaland Sogelag 1952
 
Eidsheim-slekten. Av Gudmund Skodvin.
 
«Esefølkje».
Gården Eidsheim (lenge skrevet Essemb) ligger på ett av de to 
eid som binder sammen Lindåshalvøya til fastlandet innenfor.
Her er vid og fin utsikt fra en flat høyde. En lang rekke med 
fine grender ligger her langs ytre Osterfjord, og nordover 
langs indre Ausetfjord.
Kirkebøkene her går tilbake til rundt år 1500.
 
 
De eldste gårdbrukerene vi kjenner til
 
Hord var navnet på den første eier av Eidsheim gård, 2 lauper 
som han skattet av for året 1518.
Håvard (Hoffuer) skattet og for hele gården år 1521. (Disse to 
navn tyder på slektskap med Håvard Mundal som var en meget
kjent mann på samme tid, lenger ute ved fjorden.)
Magne (Mogens) hadde også hele gården og skattet for den
i årene 1563 og 1590.
 
Ivar (Iffuer) den eldre, skattet også for hele gården i 1609 
og 1615. 
Knut, svigersønn til Iver, hadde gården frem til 1630. 
Men noen år etter delte han gården mellom to sønner. 
Ivar fikk br.nr. l—2, Mons fikk br.nr. 3—4 med heimetunet.
Fra denne tiden er det mulig å følge slekten framover. 
Særlig ble Mons Knutsen og hans slekt meget kjent og utbredt.
 
 
Til Bergen som bygningseksperter
 
Bergen (Bjørgvin), som ligger midt i Nord- og Midhordland, 
gikk i denne tiden fort frem i makt og vekst, og trengte mange 
dyktige bygningsmenn til vedlikehold og utviding.
 
Dette var folket i distriktet oppmerksomme på, og interessen 
for å skaffe seg inntekt innen tømrer faget var stadig økende.
De hadde bostedet på heimegardene, men i byen leiet de 
seg inn i «bondestovene», lå der om nettene på halm i flat-
senger eller på brisker, arbeidet for minstelønn fra tidlig 
morgen til sent på kveld, fikk mat tilsendt hjemmefra, og 
var som oftest hjemme bare hver helg.
 
 
Hånet som mindreverdige
 
De trodde ikke det var mulig å ordne seg på annen måte. Om 
det var stridt med arbeid og smått med fortjeneste, så kunne 
de med sparsomhet vinne litt og holde livet oppe på gårdene. —
Men de følte seg som fremmende i byen der de tyske og 
halvtyske og halvnorske velkledde handelsmenn og embets-
menn støtt var over dem og ville utnytte dem.
Fattige og utpinte som de i lange tider hadde vært — og 
fremdeles var av skatter og tyngsler og krigstjenester for å 
tjene kongen og verge Bergen under feider av mange slag — var 
folket nå blitt likegyldige over for sin egen situasjon.
På en måte betraktet de sin egen situasjon verre enn den 
egentlig var.
— I sine hjemmelagede klesdrakter skilte de seg ut fra 
moderne by-borgere, likeledes i folkemålet.
 
Men dette fikk de svi for. — Før de viste ordet av det, fikk 
de høre at det ble ropt ”stril” etter dem. 
Det var tyskerne på Bryggen som hadde kommet på dette.
De fulgte med når midt- og nordhordlendingene kom fossroende 
eller seglende inn på vågen. Denne trafikken satte streler 
(strimer, striler, stræler)på vannflaten langs den smale vågen, 
og denne uskyldige leken ble opphavet. — ”Der kommer de som 
lager striler på vannet”.
 
Bøndene ble også utnyttet inne på de mange sjappene i kjeller-
smug ved torget og kaiene. —
 
Men her gikk den gode «strilen» ofte i fella. Han bet på agnet 
og fant en kilde som kunne skape litt « galgenhumor ». Så
ynkelig dette enn var, satte det av og til ekstra «stemning» 
over torg- og gate liv, og — sant å si — ble Bergens torg, noe 
av den grunn, en attraksjon også for utlendinger.
 
 
Selvtilliten styrkes
 
Mons Knutsen Eidsheim (1618—1708) så noen av ulempene ved dette, 
og skjønte at på denne måten kunne bøndene bli mer underkuet,
enn de alt var.
Her burde det bli en bondesamling, en ordning hvor bonden kunne 
bli mer selvstendig. Det måtte i alle fall kunne skje i byggebransjen. 
På dette felt hadde bonden noe å sette inn: byggetilfang og 
arbeidskraft. Her hadde han noe han kunne rå for selv.
Mons Knutsen hadde stort gårdsbruk med mye skog. Grannebøndene 
hadde til sammen også mye. Et par store vann gav drivkraft til 
flere sagbruk ved Eknes. og Eikanger vågene. 
Her måtte bli råd med levering av tre – material til høyere priser, 
og flere kunne få arbeid til større daglønn.
Han fikk startet prosjekter som viste gode resultater. Flere fikk 
øynene opp for det samme. 
Det var ikke lenge før han tok til med bygging av hus i Bergen på 
eget ansvar, med eget materiell og med arbeidsfolk han selv lønte. 
Det var mest bygdefolk han tok inn, og av disse var det flere som 
etter hvert arbeidet seg fram til byggmestere. 
Mons og folket hans vant jevnt over sto tillit og respekt som dyktige 
fagfolk.
 
Byggevirksomheten økte, og det ble nødvendig å legge styringen i byen. 
Mange byggmestere og arbeidsfolk flyttet inn og ble by borgere. 
Disse slektsledd råder fremdeles her i trelast og bygningsbransjen.
Bergen likte ikke denne utviklingen. Her kom og en lov som forbød å 
ha sagbruk nærmere enn 5 mil fra byen. Noen sagbruk måtte rives. 
Men då styre av bygge virksomhet! tok sete i byen, var det en fordel 
for alle.
Bøndene i by og bygd kunne bli enige like godt som før, og dertil legge 
mer arbeid og alvor i dyrkingen av sin egen jord rundt byen. 
— Men dette siste gikk det merkelig seint med lenge.
 
 
Kunnskap en avgjørende faktor
 
Mons Knutsen Eidsheim var en stor bondefører for sin tid i Nordhordland.
Han hadde interesse og sans for å samle seg allsidig kunnskap, kunne 
bla. skrive og føre bøker, som i den tid var noe uvanlig, og han studerte 
også lovrett.
 
Allerede i 1640 ble han lagrettsmann, et omfattende tillitsyrke, 1660 
ble han lensmann i Eikanger skiprede, et verv han hadde til 1696, da 
det gikk til nevøen Iver Iversen Eidsheim. 
I alt var det 3 lensmenn etter en annen av denne slekten, og senere 2 
lensmenn.
 
Mons Knutsen var gift to ganger, begge gangene med en enke, og fikk med 
dem stor eiendom, ved siden av det han tjente i sine embeter og i sin 
private virksomhet.
 
 
Slekten
 
Den første kona het Ingebjørg. Hun døde tidlig og var barnløs. 
Den andre kona het Lisbet Iversdtr. Fotland (1649—1721). Hun var 
en myndig og respektert kvinne. 
De fikk et barn, en datter som ble de kalte Ingebjørg. Da var Mons 
68 år gammel. 
Lisbet ble gravlagt under stolsetet sitt i Hosanger kirke. For det 
stedet hadde hun betalt 2 riksdaler. —
 
Ingebjørg Monsdtr. Eidsheim (1684—1735) ble i 1706 gift med båtsmann 
Rasmus Jonsen. 
De fikk ikke barn. Han døde tidlig. Trolig kom han bort i Den store 
nordiske krigen, som raste den gangen.
I 1712 ble hun gift for andre gang med Ola Olsen Storset (1690—1766), 
han flyttet til Eidsheim. 
Då Ingebjørg døde og eldste sønnen, Rasmus, på same tid, var neste 
sønnen, Mons, bare 8 år gammel. Han overtok gården da han ble voksen. —
Mons Olsen Eidsheim (1727—1797) ble i 1747 g. m. Brita Olsdtr. Sævarås 
av Lindås (1719—1794). 
De hadde 2 barn. Ola d. e. fikk farsgården, Ola d. y. ble boende på 
Vasshelle.
 
Ola Monsson Eidsheim (1762—1827) ble i 1792 g. m. Inge-bjørg Olsdtr. –
Mykinghella av Lindås (1765—1842). 
I 1815 hadde han skifte på gårdsbruket sin (l løp) mellom eldste sønnen, 
Mons, som fikk heimegarden, og en annen sønn, Ola.
 
Ola Monssen og kona fikk 7 barn:
1) Anna (1792—1864) vart 1839 g. m. Jon Rasmussen Fotland.
2) Mons (1794—1860).
3) Brita d. e. (1797—1858) ble g. m. lensmann Ole N. Eknes 
 og boende på øvre Eikanger.
4) Brita d. y. (1801—?) g. m. Lars Larsson Tofte.
5) Ola (1799—1892).
6) Lars (1804—1867) g. m. Lisbet Eidsnes og boende i Eknesvågen.
7) Arne (1808—1875) g. m. Gjertrud Jonsdtr. Årås av Austrheim (1813—1859) 
 og boende på Brunsland, der kona fikk gården av onkelen (morbror) sin.
*
Mons Olsen Eidsheim (1794—1860) ble i 1821 g. m. Marta Mikkelsdtr. Hundvin 
(1795—1851) av Lindås. De hadde 4 barn:
 
a) Ingebjørg (1828—?) g. m. Ola Iversen Hindenes og boende på Øvretveit.
b) Ola, død ung.
c) Mikkel, boende på farsgården.
d) Kristian (1831—?) g. m. Katrina og boende på et odels-bruk på Hundvin. —
 
Mikkel Monssen Eidsheim (1828—1910) var fårste gang g. m. Ingebjørg -
Gudmundsdtr. Risøy (1829—1878) av Lindås, andre gang g. m. Brita Simonsdtr.-
Askvik.
I første ekteskap var det 5 barn:
 
1) Mons, som fikk farsgården.
2) Gudmund, g. m. Kari J. Eidsheim og boende på Mjellstad.
3) Johan, boende i Bergen.
4) Johanna, g. m. Ivar Olsen Øvretveit.
5) Ola, g. m. Brita Larsdtr. og boende på Eidsheim. (Et fradelt bruk.)
Mons Mikkelsen Eidsheim (1855—1931) vart 1878 g. m. Johanna Rasmusdtr.- 
Fotland (1858—1900). De hadde 6 barn.
 
Mikal Monsen Eidsheim (f. 1883), g. m. Ingebjørg Monsdtr. Mjøs (f. 1863) 
bor nå i 1952 på slektsgården.

GedWeb v0.8.0 (Beta)